Bli med på videreutvikling av Tor, håp og ærlighet podcasten

I løpet av sommeren og høsten nærmer podcsaten seg 9000 nedlastinger. For en norsk podcast uten tilknytning til organsiasjon eller mediehus som distribuerer er dette meget bra tall. Det har ikke vært lett å finne samarbeidspartnere som ønsker å fremme podcast om kristen tro. For noen leverandører blir den for "religiøs", for andre er den for lite "kristen". Nå håper vi at du som lytter vil være med å utvikle. Når du registrerer deg vil du få tilgang til patron siden der du kan dele spørsmål og tanker. Vi ønsker innspill til tema og forslag til gjerster. (Selv om planen for de kommende månedene er ganske klar:) Din stemme vil bli lyttet til. Om du ikke har anledning til å støtte er du likevel mer en hjertelig velkommen til å fortsette å lytte!!  

Halvor Moxnes skriver omtale av Starten!

Tor Håkon Eiken, Starten. Bergen: Eiken Forlag, 2020.

Første Mosebok er en del av kulturhistorien vår, det vil si, til det som var den kristne verden. Den startet med fortellingen om skapelsen, syndefallet, brodermordet, Noas ark, og fortsatte med de kjente familiehistoriene om Abraham og Sara, Jakob som narret broren Esau for førstefødselsretten, og sluttet med historien om Josef og brødrene.

Her er alle de dramatiske historiene en kan tenke seg; alle menneskelige erfaringer: fristelser, begjær, redning og befrielse. Disse fortellingene har vært en enorm kulturell, sosial og psykologisk ressurs gjennom historien; de har fått uttrykk i kunst, musikk og litteratur. Men hvor lenge vil de fortsette å være det? I skolen krymper undervisning i bibelens historie og litteratur. Resultatet vil bli at om ikke lenge vil denne kunnskapen ikke lenger finnes. Da vil de færreste forbinde noe med uttrykk som Babels tårn eller ofringen av Isak. Da vil vi som kultursamfunn og enkeltmennesker bli fattigere, vi vil miste sammenhengen med røttene våre.

Derfor trenger vi at disse historiene blir fornyet og gjenfortalt til stadig nye årskull. Det er dette prosjektet Tor Håkon Eiken har tatt på seg med en serie bøker om gamle hellige tekster. Den første er Starten, og den gjenforteller Første Mosebok. Eiken bruker en muntlig, enkel stil. Boken er ikke bare en gjenfortelling av de gamle historiene, Eiken problematiserer dem også. Det virker som han henvender seg til lesere som kjenner fortellingene og som forstår dem som heltehistorier, slik som vi synger i den kjente sangen «Gjør så som Abraham gjorde...» Eiken ødelegger heltehistorien, han viser at Abraham og de andre patriarkene ikke bare var svake, men selviske, feige og svikere.

Fortellergrepet som Eiken bruker er å fortelle historiene som en stadig spenning mellom svik, ondskap, frafall og forsøk på å gjøre det gode, til å oppfylle Skaperens vilje med menneskene og verden. Den som forteller historiene er erkeengelsen Mikael. Han var sendt av Skaperen for å følge med menneskene, for at de skulle oppfylle Skaperens vilje. Men Lucifer som i utgangspunktet var Mikaels beste venn, ble motstanderen som ville motarbeide Skaperen og føre mennesker inn i ondskapen på alle mulige måter. I denne spenningen mellom godt og ondt var det oftest Lucifer som vant, og menneskenes svakhet ble tydelig.

Mikael representerer Eikens moderne moralske samvittighet. Den viser seg særlig i beretningene om seksuelle overtramp og vold mot kvinner, som absolutt alle «trosheltene» gjorde seg skyld i. Abraham sviktet sin hustru, Sara, i sin feighet, og han var like feig da Sarah kastet ut slavekvinnen Hagar og hennes sønn med Abraham, Ismael, ut i ørkenen for å dø. Det er omtrent som i Sodoma; det var ingen rettferdige, før Josef, som gikk fra å være solgt som slave av sine brødre til å bli Faraos betrodde i Egypt.

Alt det Eiken skriver om heltenes svikt, ligger også i fortellingene i Første Mosebok, men der er det bare fortalt, ikke som hos Eiken, underlagt Mikaels moralske vurderinger. Når Eiken så konsekvent skriver en historie om svik og frafall, der det bare er Skaperen som holder ut med menneskene, åpner det for en moralsk kritikk Bibelens helter. Det gjør det umulig å bruke Abraham og Sara, Isak og Rebekka, som modeller for familieliv. Sara og Abraham bruker og misbruker Hagar, og Rebekka narrer mannen Isak for å begunstige Jakob, sin favoritt-sønn.

Eiken har gitt en fornyet fortelling av de gamle historiene, samtidig som han plasserer dem inn i vårt moralske univers. Dermed åpner han for en moralsk kritikk av de bibelske fortellingene. Vi kan ikke lenger fortelle historiene uten å bringe opp i dagen den kritikken som dels ligger implisitt i dem, eller som kommer fra erke-engelen Mikael, som er vår egen moralske stemme. Det er en modernisert utgave av den tidlige historien Eiken gir oss. Han vil ikke bare gjenfortelle, men også få oss til å reflektere moralsk over historien, og dermed også over oss selv og våre liv.

Halvor Moxnes,

Professor i teologi,em.

Teologisk fakultet, UiO

Spørsmål: Tror du på Gud? Svar: Hvem sin gud?

Tror du på Gud?

Nylig kunne vi lese om at stadig færre tror på Gud i Norge. For meg virker det sannsynlig og fornuftig, for mye av det som blir presentert på vegne av vårt opphav bør vi ta avstand til.

På grunn av «Tor, håp og ærlighet» podcasten og boken «Starten» får jeg naturlig nok ofte spørsmål om min tro. (Med jevne mellomrom får jeg også tilsendt forklaringer på hvorfor jeg ikke er en troende.)

Før jeg kan svare må jeg vite hvem som spør, og jeg må vite hvilken gud du lurer på om jeg tror på. Er det en mann på et fysisk sted utenfor atmosfæren du kaller Gud? En mann som noen ganger vil at vi skal drepe hverandre og som noen ganger selv utfører fryktelige massemord? Eller er guden du tenker på en som vil at noen av oss skal ha på oss spesielle hatter? Er det viktig for guden din at du lar håret vokse ved ørene, slik at du kan ha lange krøllete lokker? Må jeg ha langt skjegg for å kunne tro riktig?

Denne uken har jeg hørt en kristen leder sette spørsmåltegn ved Biskop Veiteberg sin tro. Hvis jeg forsto utsagnet riktig var det manglende overbevisning om misjonsstrategi som kunne sette Veiteberg utenfor det gode selskap. Er det mine tanker om misjon som avgjør om jeg tror riktig og på riktig gud?

Tror du på Gud? Tenker du da på guden som gir helt klare instrukser for hvordan du skal behandle slavene dine? Eller tenker du på den guden som krever at du skal fordømme mennesker med en annen legning enn deg selv? Tenker du på den guden som er mest glad i salmer fra 1800 tallet, og som ikke kan tåle trommer og danserytmer?

Jeg tror på et opphav til alt som er skapt, men det kan ikke være en sint mann med manglende impulskontroll som har startet det hele. Den som er vårt opphav må være generøs, mye klokere enn oss og ha stor sans for mangfold, hvis vi skal vurdere skaperen ut fra det som er skapt ser det ikke ut for at hatter, skjegg eller rasisme hører med på listen over det som er viktig.

Neste gang noen spør deg om du tror på Gud, be om en klargjøring slik at du vet hva du svarer på.

Rakel Thorsell Flåten er kunstner jeg har stor respekt for. Hun har sendt meg en respons etter å ha lest Starten

Rakel Thorsell Flåten har lest Starten!! 07.05.20

"Jeg fryder meg som et barn, når noen evner å ta et dypdykk inn i noe uforståelig og virkelighetsfjernt, og setter det hele inn i et lys av både undring, dybde og nær sagt lekenhet. Med utgangspunkt i disse eldgamle tekstene, tekster jeg personlig synes er for innfløkte og motstridende, evner forfatteren av boken "Starten" nettopp dette kunstykket å skape relevans for oss som fortsatt lever på denne blå kulen.

Med både nysgjerrighet og innlevelse, hånd i hånd med en smule humor og fortvilelese, tar "Starten" deg med inn i disse fortellingene som gjør at du allerede gleder deg til neste bok."

Mvh

Rakel Thorsell Flåten

 

Gode rådgiverer gir ikke råd. 14. april 2020

Høsten 2019 merket jeg at engasjementet for utgivelse av «Starten» og for bygging av Skeivt Kristent Nettverk vokste. Jeg drømte også om å starte en podcast der tema som tro og etikk kunne diskuteres. Jeg var fortsatt kjedeleder for Tilbords og ville gjøre en god jobb, men oppdaget at jeg ikke lenger tenkte på utvikling av butikkjeden når jeg våknet om morgenen. I stedet våknet jeg og tenkte på historie og debatter som har fulgt menneskeheten i tusener av år. Jeg leste teologi, historie og filosofi så sant jeg hadde anledning. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ønsket å lære mer om hva folk hadde tenkt i tidligere tider.

Til stadighet ble jeg oppmerksom på likheten mellom problemstillingene vi var opptatt av i oldtiden og de vi diskuterer i dag. Historien er virkelig en av våre beste hjelpemidler i møte med utfordringer. Ikke nødvendigvis i sakvurderinger, men med tanke på holdninger.

Uansett, jeg kjente at dagene ikke strakk til. Å fortsette i en jobb med ansvar for mange arbeidsplasser og samtidig tenke på så mye utenfor jobben ble helt feil. Både ledelsen og de ansatte i Tilbords fortjente en kjedeleder med fullt fokus. Jeg trengte noen råd om veien videre! Hvem spør vi om råd i slike situasjoner?

Ofte tenker jeg at familien er gode rådgivere, men samtidig har de vanskeligheter med å være objektiv. Dessuten var jeg redd for å få råd som skulle bekrefte det jeg egentlig ønsket. Det er et paradoks, er klar over det. Men slik var det. Jeg kjente en sterk trang til å bruke all tid på skriving, SKN, podcast og studier, men ville ikke ta risikoen som fulgte med. Frykten for økonomisk usikkerhet ble for stor. I stedet for å spørre om råd valgte jeg i stedet å holde munn. I hvertfall trodde jeg det.

Sent på høsten satt jeg i Oslo sammen med vår eldste datter og hennes kjæreste. Jeg valgte da å fortelle hva jeg tenkte på. Deres respons var overraskende. «Nå har du mast så lenge om dette at vi synes du må ta et valg. Du kommer aldri til å bli mer sikker.» Det var et interessant svar. Drømmer og ønsker hadde piplet ut over lang tid, selv om jeg trodde min hemmelighet fortsatt var hemmelig.

Tilbake i Bergen tok jeg kontakt med en rådgiver som ikke kjenner meg veldig godt. Trond Albert Skjelbred har rykte på seg for å være en ærlig mann. Jeg forventet at han kom til å si sin klare mening og kanskje få meg ut av den litt urealistiske planen. Jeg sendte han en melding og spurte om han hadde tid til å gi meg et råd om veien videre i arbeidslivet. Han svarte at jeg kunne komme innom for en kaffe. Møtet varte ikke så lenge, og det ble veldig annerledes enn forventet. Den usammenhengende forklaringen min på hvorfor jeg hadde bedt om et møte ga liten mening, og hans respons var helt annerledes enn forventet. I stedet for å gi meg råd stilte Trond Albert spørsmål. Spørsmål som fikk meg til å sette ord på hva jeg ønsket og hvordan jeg vurderte realismen i drømmene. Så måtte han videre til neste møte.

Da jeg kom ut fra Nor pr sine lokaler visste jeg hvilke vei jeg måtte velge, selv om jeg var nervøs. Den beste rådgiveren for meg hadde ikke gitt noen råd.

Husk å fylle kaffekoppen før du skal lytte til Tor, håp og ærlighet:)

Snart er det podcast lansering! "Tor, håp og ærlighet"

Vi er kommet til 11. april, og innen mai skal Tor, håp og ærlighet være tilgjengelig der du henter dine podcaster:)

Det er uten tvil en serie som vil bli plassert innenfor sjangeren religion og spiritualitet. For den vil handle om håp og muligheten for å leve ærlig med din tro, enten du er agnostiker, ateist, kristen, muslim eller noe helt annet som ingen har definert enda.

Jeg håper at du som lytter vil oppleve at vi sammen går på skattejakt i den store verden som handler om at det er noe som er større enn oss selv. Den jakten er spennende så lenge vi våger å være ærlige med oss selv og de vi møter. Jeg skal ikke love at vi finner en definisjon for den evige kjærligheten som trekker og skyver oss framover mot mer medmenneskelighet. Men jeg kan love at vi skal snakke med mennesker med svært ulike tanker, og at du mange ganger vil kjenne at «her er det noe jeg kjenner igjen og vil ha mer av».

Podcasten vil ofte handle om eldgamle tekster og tanker jeg mener har noe å si oss i dag. Vi snakker om flere tusen år gamle skatter som vi kan nyte godt av.

Gjennom episodene vil du mest sannsynlig oppleve at det å holde fast på et svar, eller å stå på samme standpunkt uansett hva som møter deg, som regel krever at du må ofre ærlighet. Ideologier og filosofiske systemer som hevder å ha det ene svaret, møter alltid seg selv i døren. Ærlighet vil for disse byggverkene være en trussel.

Hver episode vil vare omtrent en busstur fra Minde til festplassen, eller en T-bane tur fra Helsfyr til Jernbanetorget, eller med andre ord, så lang tid det tar å drikke en kopp kaffe. Innholdet vil være lett å forstå, men ikke lett å slutte å tenke på. Håper du vil lytte, for jeg tror det er vanedannende.

Når folk som er mye klokere enn meg gir slik omtale av Starten...

Omtale av Starten, Trygve Danielsen

Bibelhistoriene fra Det Gamle Testamente er blitt lest en del ganger. Først ble jeg kjent med dem gjennom søndagsskolen. Etter hvert som årene gikk, ble de lest om igjen og om igjen. Det ble fort kjent stoff. Som teologisk student, senere som prest og nå som pensjonist, har historiene fulgt meg. De hører med. Jeg har reflektert over dem og prøvd å forstå. De er skrevet ut fra en helt annen tid, kultur og samfunnsforståelse enn den vi lever i nå.

For meg har bibelhistorien vist meg Gud som skaper, som både gir liv og opprettholder liv, men som samtidig møter sin skapnings motstand og opprør.

Det var derfor spennende å lese Tor Håkon Eikens bok, Starten. Her tar han oss med inn i selve begynnelsen, skapelsen og møtet med de viktige begivenhetene for ikke å glemme møte med patriarkene, alt sett gjennom engelen Mikaels øyne. Mikael har fått i oppdrag å følge med menneskene og passe på dem og prøve å veilede dem når Lucifer prøver å få menneskene over på sin side for å skape opprør mot Skaperen.

Mikael er frustrert over at Skaperen ikke griper inn og irettesetter, ja, setter en stopper for mennesket når det gjør opprør. Han er frustrert og skuffet over de menneskene som Skaperen har utvalgt til å føre kampen mot Lucifer. Slik de oppfører seg, kan de umulig klare å beseire den onde.

Mikaels spørsmål er gjenkjennelige: Hvorfor lar Skaperen ting skje som ikke er av det gode? Hva er det han ser i de han utvelger som gjør at han tør satse på dem?

Eiken møter de gamle bibelfortellingene ut fra vår tids kultur og samfunnsforståelse. Det skaper engasjement. Følelsene kommer i sving. Etter hvert som jeg leser, kjenner jeg på smerte, frustrasjon og sinne over urettferdighet, maktarroganse, overgrep, feighet. Samtidig som den enkeltes møte med Skaperen skaper forventning, glede og takknemlighet.

Jeg har en del år arbeidet med Jesusmeditasjon. I meditasjonen prøver vi å koble ut alle tanker. I stillhet prøver vi å være tilstede i situasjonen som beskrives. Vi ser oss omkring, prøver å se menneskene som står sammen med oss for å se, høre eller snakke med Jesus. Prøver å se Jesu ansikt, lytte til ordene, kjenne på stemningen og kjenne etter hva det vi opplever gjør med oss.

Å lese Eikens bok, Starten, har gitt meg en ny vinkling i møte med det som skjer i 1. Mosebok. Den har hjulpet med å gi rom for mine egne følelser i møte med fortellingene. Det igjen har gitt meg mange tanker og ny frimodighet til å stille de mange spørsmålene som jeg så gjerne skulle fått svar på, til å fortsatt leve med de ubesvarte spørsmål og kjenne at troen står like sterkt.

Det skal bli spennende å følge engelen Mikael videre i sitt møte med de kjente navn og hendelser i bibelfortellingene. Jeg gleder meg til neste bok i serien: Summen er sannhet.

Trygve Danielsen 

En fortelling for hele familien?!

27.03.20 Er temaet utdatert?

For meg er de gamle fortellingene, som gjennom årenes løp er blitt hellige tekster, svært så lærerike. De kommer til å ha mye å tilføre også i 2030.

Bruken av tekstene har endret seg hele tiden, og fleksibiliteten i fortellingene har vist seg å gi dem et allmenngyldig innhold som fortsatt treffer moralske dilemma vi møter i dag. I dagens innlegg vil jeg gi et eksempel fra en av de aller første historiene vi mennesker har bevart. Du kan lese hele fortellingen i Starten.

Fortellingen tar utgangspunkt i en tid der det var få mennesker på kloden. I noen tradisjoner har man lest historien som en faglig utleggelse av menneskets opprinnelse, men forfatterne av historien gir oss tydelige hint om at det ikke var deres intensjon. De viser at det finnes flere folk på kloden enn dem vi møter i fortellingen, men at det ikke er vesentlig for budskapene som formidles.

Kort sagt handler historien om to brødre. Den ene lykkes med sauehold, mens den andre ikke får avlingen sin til å vokse. Til slutt blir situasjonen så krevende for den som ikke lykkes, at han dreper sin bror.

Når du leser den opprinnelige teksten vil jeg tro at du kjenner sympati med den som utfører drapet!? Forfatterne viser også sympati, så stor sympati at de legger inn en avsluttende beskjed fra Gud. Ingen får lov til å skade den som utførte drapet, men han kommer alltid til å bære med seg det han har gjort, og vil aldri ha fred.

Tenk at en av de aller først fortellingene vi har bevart beskriver problemer som oppstår fordi vi ikke vil dele!? Og at den inneholder en ansvarsdeling?! Selve skapelsen forstår drapsmannen, men gir likevel ikke grønt lys til å drepe dem som ikke vil dele.

Du trenger ikke mye hjelp for å forstå at denne fortellingen som ble til for kanskje så mye som fem tusen år siden fortsatt er aktuell. Vi vet at det ikke er ressursproblemer på jorden, men at vi har fordelingsproblem.

Etter hvert som denne bloggen lever videre vil jeg ta opp flere emner. Dette var bare en ørliten smakebit. Når du leser Starten håper jeg du vil la tankene løpe. Still spørsmål til de underliggende motivene for historiene! La problemstillingene og spørsmålene vokse på innsiden, for det er slik de hellige tekstene har medført uendelig mye godt gjennom tusener av år

Lykke til! Det kreves litt øving for å få utbytte av tekstene. Det er derfor jeg har skrevet Starten, med håp om at gammel visdom kan bli mer tilgjengelig i 2030 og at vi sammen kan se hva de har å si oss i vår tid.

26. mars 2020. Full bleie!

Det er interessant å se hvordan vanskelige situasjoner tvinger oss til endringer som uansett var nødvendig. Jeg er overbevist om at flere av oss i disse dager finner nye måter å løse hverdagens utfordringer på. Noen av disse tar vi med oss etter at de strenge smittevern tiltakene er avsluttet.

Vi kommer nesten garantert til å si ting som "tenk at vi jobbet så tungvint før corona krisen" og vi kommer til å tenke "hvorfor ventet jeg så lenge med å løse problemet slik" Endringer er ofte gledelig i ettertid.

Hvorfor har vi en sånn innebygget motstand mot endring? Vi vil helst konservere og bevare, som en ettåring som aldri vil bytte bleie. Først når den er så full at den er ubehagelig å gå med kommer ønsket om å bytte.

For deg som har fulgt bloggen en stund så vet du at jeg i mars ga ut min første bok. Planen var å fylle bilen med bøker og gjennomføre en mengde samtaler og bokarrangement. Slik har nye forfattere gjort det før meg. En ganske sikker oppskrift tenkte jeg. Etter første arrangement var jeg enda mer sikker. Dette kommer til å fungere!

En venn av meg, Andreas Gravdal, hadde før lanseringen flere ganger stilt spørsmål ved planen min. "Er du sikker på at bilturer med bøker er beste løsning?" "Er det trykte bøker som vil nå publikummet best?" Min svigerinne utfordret meg også, men jeg forsto ærlig talt ikke hva de mente.

Først når bleien var helt full, når det ikke lenger var aktuelt å planlegge samlinger og samtaler våknet jeg og begynte å stille meg selv noen spørsmål. "Hvordan er din hverdag? Hvordan finner du informasjon og i hvilke kanaler søker du nye tanker?"

Andreas har lånt meg noe utstyr. Oppdaterer bloggen etter hvert som det skjer noe:) 

 

Når bleien er for full kommer ønske om endring

Da er vi i gang med fri frakt kampanje!

Gå inn i nettbutikken og bestill Starten. Vi sender fortløpende og du sparer portoen!

I første omgang går vi for to uker med fri frakt. Det betyr at du kan kjøpe boken i nettbutikken i to uker uten å bli belastet for pakking og porto, uavhengig av hvor mange bøker du handler.

Når vi vet mer om hvordan situasjonen rundt smittefare utvikler seg vil vi vurdere om kampanjen forlenges.

Etter hvert som dagene går vil vi legge ut klipp fra lanseringen som var på Boksalongen i Bergen. Satser også på noen livesendinger med høytlesning. I den forbindelse svarer jeg på spørsmål som er kommet fra leserne. 

Fri frakt i nettbutikken. God anledning til å bestille Starten!

Et eventyr av en uke. del 2. 13.03.20

Etter boklansering 5. mars startet nettverks samling for SKN i Bergen. En en meget fin helg:) Unektelig absurd og fint på samme tid. Stort sett alle som bidro med foredrag, fortellinger og musikk er skeive som ikke får lov til å bidra i menigheten der venner og slekt hører til.

Som for eksempel Linn Kristin Løvfall, som sammen med sitt band leverte oss en vakker konsert på lørdagskvelden, og hennes ektefelle Solfrid rørte oss alle med sin vakre stemme under søndagens gudstjenenste. Tenk at dette ekteparet er uønsket i sin menighet??!!

Byråd Katrine Nødtvedt åpnet samlingen og ble etterfulgt av Ingvild Endestad, Aasmund Robert Vik og Aase Prøitz!! For en gjeng med store kapasiteter samlet på grunn av SKN. 

Å gjenofortelle kan ikke gi deg et inntrykk av SKN samlingen. Det var et arrangement du må oppleve for å kunne forstå. Bli med neste gang, så ser du hva jeg mener.

Vi vil fortsette arbeidet og sørge for lokallag i flere byer. Neste nettverk samling blir i Oslo. Håper det ikke er så langt fram før vi kan etablere oss i Kristiansand også. 

 

Gunnar Mindestrømmen og Jan David Stenersen var svært god å ha med på lansering:)

Et eventyr av en uke. Del 1

Boklanseringen på Litteraturhuset gikk etter min mening velidg bra! Jeg var naturligvis nervøs både på forhånd og under arrangementet. Var så spent på hva Gunnar Mindestrømmen (Sognepresten i Søreide Kirke) kom til å spørre om. Ville han være kristisk, oppgitt, misførnøyd eller tilfreds med Starten?

Han begynte ganske direkte med spørsmål og hva i all verden det er jeg vil oppnå med å gjøre et så omfattende arbeid med tekster som allerede er tilgjengelige. Det var utfordrende å svare på det. Ikke fordi jeg ikke vet hvorfor jeg skriver, men fordi jeg ikke vil dele motivet før folk har lest. Skal Starten fungere må du lese uten å ha for mange forutinntatte tanker om hva boken er.

Det jeg kan si uten å røpe for mye er dette: De gamle tekstene er ikke tilgjengelig lenger, for de er blitt skjult bak det som etter mitt syn er to meningsløse ytterligående holdninger. 1. Bibelen er i sin helhet Guds Ord. 2. Bibelen er en gammel bok med utdatert verdensbilde.

Skal du holde på holdning en må du lage bortforklaringer for store deler av Bibelen, mens om du velger holdning nummer to går du glipp av svært mye visdom som har formet samfunnet vi lever i på både godt og ondt. 

Å se Starten utstilt var helt vidunderlig og overraskende skummelt.

04. mars 2020. Starten

I morgen, den 5. mars 2020 kl 20 på Boksalongen i Bergen blir det lansering av den første boken i serien Summen er sannhet. Er så fryktelig spent på hvordan den vil bli mottatt. Jeg tror emnet boken omhandler er interessant for svært mange, for jeg opplever å møter tanker om tro, etikk og moral hos "alle" jeg møter.

Boken jeg har skrevet tar utgangspunkt i noen av de aller eldste tekstene vi kjenner til. De har vært med å prege store deler av samfunnet vårt. Jeg tenker at om vi glemmer disse tekstene så går vi glipp av samtaler og refleksjoner kloke mennesker har gjort seg gjennom årtusener. 

Nå ser det ut for å bli ganske fullt på Boksalongen, og bestillinger av boken kommer hver dag. Kan hende interessen for oldtidens noveller og dikt er større enn noen av oss tror:)

Jeg har valgt å la mye av boken ha en form som minner om de opprinnelige tekstene. Det betyr at store hendelser gjerne er fortalt med kun noen få linjer. De som forfattet historiene har overlatt mye til leserens evne til å forstille seg hendelsene. Ganske annerledes enn moderne romaner med detaljerte beskrivelser.

Jeg tror vi er avhengig av å samtale om de eldgamle skriftene for å få utbytte av dem. De snakker til vår samvittighet, og vi trenger å høre hva vi selv og andre tenker om temaene som løftes fram. Slike samtaler er vi gjerne ikke så vant med, men de gir mersmak:)  

Hvor går grensen for religions- og ytringsfrihet? LHBT fri gate??!! Ingen LHBT lærere på skolen??!!

Mørke skyer før solskinn? 23.02.20

I dag vil jeg fortelle en historie som dessverre er en beskrivelse mange i Norge vil kjenne seg igjen i, men som for de fleste nordmenn er en helt ukjent fortelling. VGTV gav et lite innblikk i disse historiene. Likevel var det bare toppen av et gigantisk isfjell. 

Jeg ble kjent med henne for et år siden. For å unngå at vedkommende kan gjenkjennes kan vi i denne fortellingen kalle henne Jorunn. Hun var i slutten av tjueårene, og hadde motvillig gått med på å treffe meg. Hennes bibelstudie leder hadde advart på det sterkeste. "Tor Håkon og Skeivt kristent nettverk ødelegger den kristne troen" hadde hun fått høre.

Å kontakte SKN var en slags siste utvei. Kampen mot seg selv hadde nå vart i over ti år og helsen begynte å skrante. Studiene var avsluttet, jobben var sagt opp. Dagene inneholdt mye søvn. Slektninger hjalp henne med daglige oppgaver for å få livet til å fungere noenlunde. 

I overgivelse til Jesus og menigheten hadde hun valgt å godta at hun var lesbisk og at hennes liv måtte være uten en livsledsager. Hennes forelskelse var en synd skaperen ikke kunne akseptere. Slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene hadde  fungert bra. Altoppslukende involvering i menighetsarbeidet ga henne et stort nettverk med gode venner. 

Etter hvert hadde flertallet av disse vennene funnet sine ektefeller og samboere. Noen hadde fått barn, mens andre levde for det meste som single med noen korte eller lengre forhold. Uansett, kjærester, ektefeller og dating var en stor del av samtaleemnet i vennekretsen. Jorunn derimot forøkte å unngå temaet. 

Å leve alene opplevdes som en pålagt straff av den samme guden som hadde skapt henne lesbisk. Eller hadde han gjort en feil som ikke kunne rettes? Hvorfor kunne han ikke bare endre disse følelsene?

Men nå satt hun her sammen med en representant for fienden. En som var ute etter å ødelegge troen hun hadde vokst opp med. 

"Føler du deg ekkel?" spurte  jeg.

"Hele tiden," svarte hun.

"Hvor lenge har du hatt det slik?"

"Siden jeg var omtrent søtten år"

Jeg begynte å grine.

"Ser du blir rørt" sa hun til meg. "Jeg blir ikke rørt lenger. Har måttet legge lokk på de følelsene i mange år. Vil ikke forholde meg til dem."

Jeg skriver ikke mer av dialogen her, men du forstår sånn noenlunde hvordan den var. Hvor mange slike samtaler det har blitt siden oppstarten av SKN vet jeg ikke, men det er en del. 

"Hvor mange" spurte en jorunalist meg. "Hvis du vil ha troverdighet må du ha et tall."

"Hvorfor det? Ville det ikke være nok om det bare var et menneske som har det slik? Er ikke et liv nok for at vi skal våkne?"

Nå er det dessverre svært mange, sannsynligvis flere tusen bare i Norge som har lignenede historier. Jorunn er blant de heldige. Hun har begynt å like seg selv. Det går gjerne noen dager mellom hver gang hun blir overveldet av følelsen av å være ekkel nå. Hun har begynt å tenke at det kan være mulig å finne en kjæreste, og at hun kanskje vil fullføre studiet som ble avsluttet.

Etter hvert som SKN vokser strammes retorikken blant dem som fortsatt vil ekskludere skeive fra muligheten til å stifte familie. Jeg vet ikke hvordan vi skal svare på den. For Jorunn var det vanskelig å ta kontakt med oss siden vi var en del av fiendelaget. "Venstresiden" "den ekstreme kjønnsideologien" var merkelapper hun hadde hørt bli brukt om SKN. Blir det offentlige ordskiftet hardere fra SKN vil fiendebildet forsterkes, og vi vil se at skeive kristne må gå enda lenger før de våger å ta kontakt.

Jeg håper at denne tilstrammingen skjer fordi noen merker at de holder på å miste grepet som holdes rundt homofile, lesbiske, bifile og transpersoner i deres menigheter. Samvittigehten i storsamfunnet viser at skeive ikke lenger kan undertrykkes, og da må etterhvert de som hindrer utviklingen slippe taket. Håper det nærmer seg en avslutning.

Denne fortellingen er skrevet som et svar til dere som spør meg hvorfor engasjementet mitt for Skeivt Kristent Nettverk er blitt så stor.

Med datoer:) 19.02.20

Har fått noen kommentarer på at innleggene i bloggen mangler datoer. Lover å skjerpe meg:)

De to siste ukene har jeg møtt flere menighetsledere for å samtale om situasjonen for LHBT personer i menigheter og på kristne skoler. Det har vært både oppløftende og nedslående. Det har også vært rart å snakke med folk jeg har sans for og merke at de helst skulle unngått å treffe meg. 

Oppløftende fordi jeg opplever at de jeg har møtt forstår at det er nødvendig å "gjøre noe". Det uttrykket har gått igjen. "Noe må gjøres" og "vi må gjøre noe". Ordene betyr selvsagt ikke at noe blir gjort, men det viser en erkjennelse av at homofile kristne ofte ikke har det bra i sin menighet, og at en lesbisk jente på en kristen friskole har en unødvendig tung ungdomstid. At det finnes en slik erkjennelse er bra! 

Likevel har samtalene  vært nedslående. De ser ut for å ende med "vi må gjøre noe", og da vet jeg at ingenting blir endret. Fortsatt finnes det ungdommer som må leve med en stor hemmelighet. En hemmelighet som er tung å bære når den er skjult, men som er noe av det fineste i livet når en får være åpen.

Likevel, de siste ukene har for det meste vært opptur. Jeg møter hele tiden folk som har gitt seg selv lov til å like den de er. Det er nesten magisk å se hva det gjør med et menneske.

Avslutningen på Dagens leder stemmer ikke overens med nyehtene og innleggene som lå like under artikkelen.

Er du usikker på mitt motiv!!??

De siste ukene har jeg forsøkt å få avtalt møter med ulike menighetsledere. Jeg har hele tiden tenkt at når en blir kjent med historiene til Skeivt Kristent Nettverk sine følgere vil det bli klart at vi ikke kan fortsette å stenge skeive ute fra menighets fellesskapene. Som nevnt tidligere har min blåøyde naivitet fått seg en skikkelig smell.

Det er svært få som vil treffe meg, og begrunnelsene for avslag ser ut for å inneholde noen av de samme elementene. Kort oppsummert: jeg har skjulte motiver. Mitt mål er at de kristne skal undertrykkes, og ifølge avisen Dagen vil jeg til og med tvinge de kristne i kne. Hvordan har dette inntrykket blitt en virkelighet? Jeg ønsker virkelig ikke å tvinge meg i kne! 

Jeg er selv en kristen, og har etter mitt eget syn hatt en veldig forsiktig framtoning i arbeidet for skeive kristne. Men hva jeg oppfatter og hva jeg tror jeg kommuniserer er uinteressant, når de jeg ønsker å snakke med oppfatter noe annet. Det er ikke de som tar feil, det er jeg som ikke klarer å formidle mine tanker slik jeg ønsker. 

Kommunikasjon som er så livgivende kan også være EKSTREMT frustrerende. Jeg som i mitt eget hode har gode motiver og hensikter blir oppfattet som en bølle. 

Hvis en av dere som leser dette er ekspert på kommunikasjon er jeg svært takknemlig for å motta en mld på face. Men hvis dine gode råd er dyre må du spare dem. SKN kan ikke betale for råd, her snakker vi dugnad:)

ENDELIG!!

Nå er det mulig å kjøpe Starten her i nettbutikken, eller i vippsbutikken til Eiken forlag. Regn med ca to uker levering. Vi skal pakke og sende til de som har vært aller først ute med bestilling. Stig Svåren som bor i Uppsala var først ut, så han må prioriteres allerede denne helgen. (sender 1. feb) Deretter pakker vi forløpende. Bor du i Bergen er du velkommen til å handle hjemme hos oss eller hos mine foreldre. Send en mld på forhånd (enten messenger eller Instagram) så avtaler vi tid.

Mange har spurt meg om hva boken handler om, men du må lese for å få vite. Skal jeg forklare boken mister du mye av poenget med fortellingen. Historien krever ingen forkunnskaper:) men det er en fordel om du lar fantasien løpe sammen med teksten.

Nedenfor er første utkast til bakside. Litt utydelig bilde, men mulig å lese

Norges snilleste styre er samlet. Ganske facinerede at denne gjengen av noen annsees å være farlig for samfunnet

Når vi ikke forstår hverandre i det hele tatt!

For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Vårt Land og Dagen. Planen var å være så åpen som mulig og invitere til samtale mellom Skeivt Kristent Nettverk og ulike religiøse organisasjoner og menigheter. Mens jeg satt og skrev ble jeg ærlig talt oppgitt over meg selv. "Hvorfor må du være så forsiktig? Dette er pinglete!" 

Artikkelen ble delt med et par av medlemmene i styret i SKN. De foreslo noen endringer som gjorde artikkelen enda mer pinglete, forsiktig og underdanig. Jeg likte det ikke, men bestemte meg for å publisere.

Det var ganske interessant å lese tilbakemeldingene som kom fra venner og kjente. Flere mente det samme som jeg. Denne gangen var jeg for svak. SKN måtte konfrontere mer! Hvorfor skal dere vise så stor forståelse?

Etter noen dager kom det tilsvar til artikkelen. Hun som skrev omtalte teksten jeg hadde publisert som nedlatende og belærende. Sinne jeg kjente da jeg leste svaret var rimelig heftig. Det kokte på innsiden, så PC`en ble hentet fram. Nå skulle jeg virkelig skrive knallhardt tilbake og fortelle historier om SKN medlemmer som har hatt det vondt i store deler av oppveksten på grunn av onsdskapfull og fordomsfull teologi!

Etter noen minutter ble beslutningen lagt på is. Det var ingen poeng å skrive. "Det er ikke mulig å endre noen andre enn meg selv!" tenkte jeg og klesset skjermen ned i tastaturet.

Litt senere ringe Henning. (Styremedlem i SKN)

- Hva skal du svare?

- Ingenting

- Vi må svare noe for hun har litt rett. Den snille holdningen du har i din artikkel kan godt leses som et forsøk på hersketeknikker. Jeg tenkte ikke over det da jeg først leste den, men forstår hva hun mener.

- Da får du svare, jeg gir opp!

- OK

Henning skrev et godt og balansert svar.

Etter et par dager tok jeg fram igjen artikkelen jeg hadde publisert, og oppdaget noe som var sjokkerende. Det var lett å forstå hvordan den kunne leses nedlateden. Jeg kunne plutselig huske hvordan det var å være pastor i en tradisjonell menighet. Jeg husket hvordan det var å føle seg forfulgt.

Dialog kan være vanvittig vanskelig. Ingen menighetsledere har villet prate etter at invitasjonen var på trykk.

Endelig!!!

Den 5. mars kl 20 blir det boklansering på Litteraturhuset i Bergen. Selv om jeg har booket avtalen, og vet at det er virkelig, er det likevel vanskelig å fatte. At Gunnar Mindestrømmen har sagt ja til å være med på lanseringen er overveldende. Jeg håper inderlig at du vil komme og at du vil oppleve at samtalen med Gunnar vil være utfordrende og oppmuntrende. 

Blir spennende å se om jeg lander litt før selve arrangementet. Nå er jeg så høy av forventning at hvilepulsen er som en totakts påhengs på full gass:)

Du kan kjøpe billett til samtalen på Litteraturhuset her:

https://tikkio.com/tickets/13954-boklansering-starten

Når pulten på hotellrommet ser slik ut hver kveld da vet du det er endringer på gang

Avslutninger kan være fint!

Jeg regner med at du har hatt noen avslutninger i livet som ikke har vært helt optimale. Et kjæreste forhold som ble avsluttet helt feil, eller en jobb som ble avsluttet alt for sent, slik at din irritasjon og frustrasjon fullstendig overmannet deg. Kanskje det ble sykemelding i stedet for at du leverte din oppsigelse og beveget deg videre.

Helt uten forskning og kun bygget på synsing tror jeg dårlige avslutninger ofte skjer fordi vi venter for lenge med å ta opp vanskelige emner, og fordi vi da blir for lenge i en situasjon vi trives dårlig med.

Nå er jeg midt i avslutningen av et arbeidsforhold som har vart i ti år. Avslutningen kjennes riktig, og jeg ser at den som overtar etter meg kommer til å utvikle arbeidet positivt. Det er en sann glede å gi stafettpinnen videre.

Igjen uten belegg i forskning, men dette er en uhøytidlig blogg så det må du tåle, jeg tror den positive avslutningen handler om at bedriften har trygge ledere. Ledere som ikke er redd for dialog. Det gir rom for at jeg tidlig i prosessen våget å fortelle min sjef om hvordan bokprojekt og Skeivt Kristent Nettverk har begynt å oppta tankene så mye at det kanskje er best å avslutte arbeidsforholdet. 

Ingen sure miner, bare gode spørsmål. Det får meg til å ville gjøre mitt ytterste for å avslutte skikkelig før jeg beveger meg videre. Vi kjenner begge at vi ønsker hverandre det aller beste!

Når endinger kan gjennomføres åpent blir overgangen til ny hverdag så mye bedre enn når en irriterer seg på hver sin kant. 

 

første bok er til brekking i disse dager:)

Starten

I både indremisjon, misjonssamand, kirken og på Levende Ord har jeg møtt mennesker med et bokstavtro syn på gamle fortellinger. De er Guds ufeilbarlige ord. Etter som årene har gått blir det mer og mer klart for meg at dette er standpunkt ingen av de jeg kjenner virkelig står for. Mange hevder bokstavlig tolkning, men lever ikke etter det. I stedet var det laget finurlige bortforklaringer for vanskelige emner som likestilling, ekteskap, skilsmisse, renter, slaveri og så videre. 

For meg har de gamle fortellingene vokst i troverdighet ettersom jeg har lært å lese den med hensyn til historie og forfatterenes samtid. Men et stort spørsmål plager meg: hvordan skal disse gamle tekstene bli kjent når de som hevder å kjenne dem gjør dem helt utilgjengelig? 

Jeg har ikke tall på alle de samtalene jeg har hatt med folk som har vokst opp med en religiøs arv, men som likevel ikke kjenner til historiene i sammenheng. De kjenner bare enkelte utdrag tatt ut av helheten. Enkle sitater og uttrykk som er knyttet til en hel verden av tillagt betydning. 

Barna til Beate og meg er vokst opp i menighet og gikk på kristen skole. Også i prat med dem forsto jeg at de eldgamle historiene kun var kjent som bruddstykker og uttrykk. Mye var tatt ut av sin kontekst og kunne benyttes til å undertrykke og definere folk utenfor. Dette var utfordrende for meg. Utfordringen førte til starten på et stort skriveprosjekt som startet for omtrent ti år siden. 

Den første boken heter naturlig nok Starten. Handlingen er dyster. Vanskelighetene står i kø. Forfatterene av de opprinnelige tekstene er alt for ærlige. Så ærlig at de fleste som bekjenner troskap til den opprinnelige teksten ikke vil forholde seg til innholdet. Jeg mener likevel det er nyttig å kjenne historiene. Overraskende mange av problemstillingene som kommer fram er helt aktuelle i dagens debatter.

De siste årene har jeg derfor bestemt meg for å gi ut bøkene. Flere enn våre barn vil ha glede og nytte av å kjenne til historiene som har dannet grunnlaget for det meste av vår kultur. 

 

Intervjuet som aldri fant sted har fulgt meg trofast i arbeidslivet. (Hadde bildet vært tatt i forbindelse med saken ville jeg vært 20 kg tyngre enn det som vises her:)

Slik skal en avslutning ikke være

Etter mange år som pastor i menigheten Levende Ord begynte Beate og jeg å merke at det var på tide å bytte jobb. Arbeidet var ikke så lett å forene med familiesituasjonen. Markus og Emilie nærmet seg tenåringsalder, mens Mathilde var snart i skolealder. Sene kvelder med ledersamlinger, bibelgrupper, samtaler og ungdomsmøter i tillegg til møter for unge voksne og søndagens obligatoriske gudstjeneste ble for mye for oss. 

I tillegg opplevde vi at vårt opprinnelige ønske om å skape et trygt fellesskap for ungdommer ikke lenger var mulig å gjennomføre. I takt med arbeidets vekst var vi blitt mer og mer involvert i kirkepolitikk. Kappløpet for å kunne vise til den største veksten og den beste økonomien i norges kristne landskap overskygget det vi egentlig ville bruke vår tid på. Etter et og et halvt års vurdering var beslutningen klar. Vi må si opp!

Det burde vært en naturlig sak å si opp og gi plass til yngre ledere. Et skifte ville uansett være sunt for arbeidet. Men slik ble det ikke. Vår avgang viste raskt at under en suksessfull overflate var det svært mye misnøye i lederteam og og blant menighetens medlemmer forøvrig. To hovedgrupper ble raskt synlig. De som ville kreve hovedpastorens avgang og de som ville at han skulle fortsette.

Tilsynelatende tok begge grupper vår oppsigelse som et signal om at vi bekreftet deres standpunkt. "Tor Håkon sier opp fordi han mener pastoren burde gå av." Tor Håkon sier opp fordi lederteamet ikke støtter pastoren nok."

Debatten som fulgte var etter mitt syn svært uryddig og til tider ondskapsfull. Den fine fasaden av kristne som elsker hverandre og som gjerne går en ekstra mil for fellesskapets beste var vanskelig å se. Offentlig uthenging av meningsmotstandere og svært krenkende beskrivelser både i menighetsmøte og i media ble en del av oppgjøret. I ettertid har jeg tenkt at all skjult frustrasjon fikk sitt utløp i løpet av denne prosessen. Jeg har også lært at dette ikke er uvanlig i organisasjoner med svært tydelige mål. Når uenighet blir holdt skjult for å ikke fortyrre reisen mot målet er det kun spørsmål om tid før eksplosjonen finner sted. (Les gjerne om forhistorien til Challanger eksplosjonen)

Beate og jeg hadde i mange år vært en del av menigheten. Arbeidet hadde opptatt det meste av vår tid i mer enn femten år. Nå opplevde jeg å ha skylden for kollapsen. I taler på gudstjenestene som fulgte ble det talt om Absalom som svek sin far og om Saul som gjorde feile valg og derfor ikke lenger levde i Guds plan med sitt liv. Klare hentydninger til ungdomspastorens oppsigelse. Noen reagerte med sinne på den dårlige fordekte omtalen av meg, mens andre mente det var riktig å fortelle om alvoret i å gå bort fra guds kall. 

Avisene i Bergen ringte daglig. Beate og jeg mente en oppsigelse ikke hadde noe i media å gjøre, og at personalsaker ikke trengte pressedekning. Likevel hadde jeg et voksende behov for å forklare min side av saken. Jeg ble mer og mer lei av å bli tillagt meninger jeg overhode ikke hadde. Men temperaturen i debatten innad i menigheten var så høy at det ikke ville være mulig å få til en fornuftig samtale.

Vår beslutning ble derfor å selge seilbåten og bruke pengene på en ferie i Florida. Det var sikkert ikke et riktig valg, men det føltes som et livreddende valg. Jeg var 110 kilo og hadde høyt blodtrykk. Det siste året med frustrasjon hadde gjort inntrykk på kroppen. 

Da vi kom tilbake fra ferien fant Bergens Tidende et svar jeg hadde skrevet på en blogg. Ut fra dette svaret bygget de et "intervju". Flere aviser plukket opp saken og blant annet Dagen skrev en artikkel med overskriften "Bryter tausheten". Disse liksom intervjuene har fulgt med i arbeidslivet helt siden den gang. Enhver som googler navnet mitt finner disse. Lenge ville jeg fjerne den delen av livet, men nå ser jeg det som en av de beste skolene jeg kunne gått:)

Jeg kan bare endre meg selv

Noen av oss liker endring mer enn andre. Å finne rammene og la de være i fred er for mange det gode livet. Jeg er en som liker endring. En personlig egenskap som har gitt mange gleder og like mange sorger. Å godta at jeg ikke har rett til å kreve endring i andres liv har vært vanskelig. Skal ikke påstå at jeg helt har godtatt det enda, men læringen begynte tidlig.

Som 16 åring på Søreide bedehus var troen på Jesus blitt en svært viktig del av livet. At Gud selv elsket meg så høyt at han var villig til å fornedres var en overveldende sannhet som formelig kokte i meg. Frustrasjonen som samtidig kokte ble etter hvert nesten like stor. To spørsmål var kjernen i de frustrerte følelsene. 1. Hvordan kunne vi fortsette med musikk og møtestil som ikke trakk til seg noen nye deltagere? 2. hvis vi trodde at Bibelen virkelig var Guds Ord hvorfor snakket vi kun om noen få sider av den?

Med ungt pågangsmot var jeg sikker på at dette kunne endres. Det eneste som skulle til var å få resten av gjengen på bedehuset til å bli oppmerksom på de samme spørsmålene som jeg jobbet med. Da ville de bli med på modernisering og utvide søken etter nye svar i Bibelen.

Forventningen min var derfor stor da jeg inviterte noen av de mest radikale ungdomslederene fra Livets Ord Bergen til å holde en møte. Til min store skuffelse ble initiativet ikke godt mottatt. I ettertid tror jeg knapt noen husker møtet, men for meg var opplevelsen knusende. Hvordan kunne nye tanker så lett avvises? "vi gjør det ikke slik her." "tanker fra trosbevegelsen er ikke noe vi ønsker i indremisjonen."

Ett år senere ga jeg opp å endre bedehuset. I mitt voksne liv har jeg innsett at det var et klokt valg. Den gang var ikke valget basert på klokskap eller erfaring. Bare på følelser.

Gjentatte ganger i arbeidslivet har jeg møtt voksne som aldri har innsett det faktum at de ikke har rett til å endre noen andre. Det fører i de fleste tilfeller til mye kos med misnøye. Uendelig mange samtaler om de samme emnene uten noe plan for forbedring. Det er meningsløs bruk av tid og krefter!

Hvis du til stadighet mener ledelsen i fimaet du jobber gjør feile valg må du ganske enkelt begynne å jobbe et annet sted. Utfordringer du vet du ikke kan gjøre noe med må du la ligge. Enten godta premissene eller bevege deg videre, ellers vil du bruke mye ressurser på saker som ikke fører noe sted.  

De to eldste barna våre (Markus og Emilie) på sommertur med ungsomsgruppen. De hadde selvsagt Jesus T-skjorter begge to, selv om Emilie her er i sivil:)

Ungdomspastor

Beate og jeg virkelig elsket å være ungdomspastorer. Begge likte å være sammen med tenåringer, og begge ønsket å leve som etterfølgere av Jesus. Det betydde for oss å strekke oss langt til det beste for de som kom i vår vei.

Huset vårt var fullt mange ganger i uken. At vi var blitt foreldre til to endret ingenting. Bagen til barnevognen var med over alt. Til og med på bussturer gjennom europa med store ungdomsgrupper. Da barna ble større nøt de av å være med. Maskoter for store kule tenåringer var en utmerket tilværelse. 

Et menighets miljø er et trygt og godt godt miljø for dem som er en del av fellesskapet. Det vil helt sikkert de fleste som har opplevd det være enig med. Likevel er det ofte en skjør tilhørighet. For dem som ikke passer inn kan følelsen av å være utenfor det gode selskap være overveldende. 

Som ungdomspastorer ble vi kjent med mange som kjente på følelsen av å ikke være "inne" i det gode selskapet. De var gjerne vokst opp med strenge religiøse regler, og en opplevelse av at foreldrenes fremtoning i menigheten er annerledes enn hva livet viser hjemme. En stor del av ungdommene i menigheten slet med tosidigheten. De klarte ikke å spille med og late som om troen var klippefast, eller at gleden boblet på innsiden. De kjente ikke glede, for de smilende menighetsforeldrene kranglet og kjeftet på hjemmebane. Dobbeltspill og fasade er slitsomt og ødeleggende.

I tillegg så de at familier uten en uttalt kristen tro gjerne fungerte bedre enn hva tilfellet var for egen del. Hvorfor stemte ikke liv og lære overens? Hvorfor var det slik at en var skapt med evnene til å bli forelsket bare for å måtte motstå den? Var Gud virkelig imot erotiske følelser

Jeg likte disse samtalene og spørsmålene. I dag frykter jeg for at svarene jeg ga har såret noen, men tror at vi for det meste bygget et sunt og raust miljø der det til en viss grad var rom for ulikheter.

En fast replikk jeg ofte benyttet i møte problemstillingene rundt "urene følelser". "Hvis du i ungdomsårene ikke kjenner på "urene følelser" må du si i fra. Da bør du gjerne ta en tur til legen."

Ny menighet i Bergen

Min kamerat fra videregående som jeg nevnte i forrige innlegg ble etter hvert en av mine aller nærmeste venner. Jeg digget hans store Bibel kunnskap og urokkelige tro. Han likte nok meg også, og var helt sikkert glad for å møte en som helt uten filter slukte forventningene om at det var mulig å forstå alt som var skrevet. 

Etter kort tid var jeg inkludert i den nye menigheten. Følelsen av tilhørighet og muligheten til å gjøre en forskjell i samfunnet var intens og god. På bedehuset var jeg blitt overøst av kjærlighet og godhet. Det samme opplevde jeg her, men i tillegg fant jeg en ekstra mening med livet. Alle skulle bli kjent med troen på Jesus. De gode nyheten tilgjengelig for absolutt alle! Alt var mulig gjennom tro og bønn! 

Ledelsen i menigheten oppdaget raskt min evne til å snakke med folk. Jeg forsto det ikke da. Selvbildet hos en 17 år gammel gutt er ofte ikke helt på plass. Jeg tenkte ikke over at jeg kunne være en viktig brikke i byggingen av en menighet. Men slik ble det. Jeg var med på ALT. Ungdomsmøter på fredagene, søndagsmøter, bibelgrupper, ledersamlinger, påskekonferanse, sommerkonferanse, ungdomskonferanse. Tusenvis av timer med bibelundervisning. Vi var mange som var like ivrige, og mange som var enda mer ivrig.

I starten tror jeg familien min synes det var hyggelig at jeg hadde funnet et miljø med gode venner. Sunne kriste verdier og stor overgivelse til troen framsto ikke som noe negativt. Etterhvert ble mine foreldre mer nervøse.

Da jeg valgte bibelskole i stedet for utdanning etter videregående var det ok. Men da ett år ble til to, og alt jeg snakket om var Bibel, bønn og evangeliserig ble de mer bekymret. Dessuten begynte avisene å skrive om menigheten. De ble nervøse for hva jeg var med på. 

Kjæresten min siden jeg var 16 ble også nervøs, men jeg klarte å overbevise henne om at full overgivelse til Gud og full overgivelse til menigheten var den beste veien for oss å gå. Vi giftet oss, og hun begynte på den samme bibelskolen, der jeg nå var en del av staben.

Både hennes og min familie var til dels fortvilet over vår radikale kristendom, men det var ikke mulig for dem å endre våre prioriteringer. Jeg vet heller ikke om de ønsket det. Noen ganger tror jeg de tenkte at det var vi som hadde valgt riktig vei. Hvor ellers i Norge var det en kristen forsamling som hele tiden vokste?

Mange svært gode år fulgte. Vi trivdes godt og merket ikke at vi sakte med sikkert ble mer og mer ekskluderende i meninger og holdninger. At ungdomsarbeidet vi ledet vokste kraftig gav oss i tillegg en tro på at vi var med å skape noe stort. Noe som ville medføre en ny reformasjon av tilsvarende omfang som Luther:) Arrogant? Uten tvil! 

På bedehuset og i kirken

Hvor langt tilbake skal fortellingen starte? Jeg tenker det er nødvendig å ta med noen glimt fra barne og ungdomsskole alder for å kunne gi et riktig bilde av reisen. Fra oppvkesten hadde jeg et godt og avslappet forhold til både kirken og Gud. Jesus var snill! Noen leirer i regi av misjonsambandet hadde riktignok satt noen spor av frykt i kroppen. Særlig et par bibeltimer om endetiden. Bildene av Jesus til hest i krig mot satan og mennesker som var på feil lag, og en forventet intens kamp for å ikke la seg overtale til å bli merket av dyret, ble i en periode svært så levende. Men dette var ikke en del av samtalen hjemme. Jeg visste at mine foreldre ikke ville støttet slike eventyr. Tvert imot! Jeg holdt disse tankene fra Åpenbaringsboken for meg selv. Det ville uansett ikke nytte å forklare dem for mamma eller pappa. De hadde studert for lenge og var for lite overgitt til troen til å kunne være med på at Gud var slik.

(Før vi går videre er det viktig for meg å understreke at jeg er svært takknemlig for tiden på bedehus og i kirken. Det er uten tvil de positive følelesene og minnene som dominerer!)

Da jeg i 15 års alderen begynte å gå på bedehuset fant jeg noen å dele frykten for endetiden med. I lekmannsbevegelsen levde disse tåkete og uklare fortellingene. Jeg fant mange bøker om emnet, og ble etterhvert forholdsvis oppdatert på rekkefølgen de ulike hendelsene skulle komme. Heldigvis for meg landet jeg på laget med dem som ikke trengte å frykte framtiden. En liten gruppe mennesker skulle bli hentet før vreden ble tømt over jorden. Jeg var en del av denne salige gruppen. I ettertid er det ikke til å stikke under en stol at rettferdighetsberepet i læren ikke var helt vanntett. En måtte nesten være født inn i indremisjonen på vestlandet for å slippe unna en ekstemtid på jorden. Jeg var ikke født inn i en slik liten heldig krets. Jeg var enda heldigere! En av de ytterst få som ble inkludert uten å være født og oppvokst innenfor bedehustes vegger. 

Etterhvert som min kjennskap til Bibelens tekster økte vokste også usikkerheten rundt endetidslæren. Hvordan var det mulig at noen hadde klart å plukke ut de riktige versene og satt dem sammen i riktig sammenheng? Det var tross alt over 30.000 bibelvers, og de fleste av disse brydde en seg ikke med. Jeg undersøkte noe av Jehovas vitners utgivelser, og fant ut at de hadde valgt samme strategi. Noen vers her og der var satt sammen til svært bastante læresetninger. 

I tillegg la jeg merke til at de som valgte å drepe Jesus hadde nøyaktig samme tilnærming. Noen tekster fra det de kalte loven og profetene ble tillagt stor betydning, og da Jesus forsøkte å vise dem at Gud ikke var en tyrann ble provokasjonen så stor at de velgte å få han drept. 

Min ungdommelige overmots konklusjon ble derfor ganske enkel og ufornuftig. Hvis Bibelen virkelig var gitt oss av Gud måtte vi lese hele, og forstå helheten, ellers ble det sammensatte fragmenter som gav oss et gudsbilde fra egen fantasi. Det ville jeg ikke ha noe av. Hele Bibelen måtte leses og bli trodd. 

Da jeg forsøkte å fremme mine synspunkter merket jeg raskt at dette ikke var mulig å få til. For mange historier i Bibelen var dessuten så groteske at vi ikke kunne forholde oss til dem, og Gud selv hadde fått skylden for mange av dem. Samtidig var det tydelig at Jesus ikke så på Gud som grotesk, og han ville ikke på noen måte akseptere at Gud var ond. Jeg fikk ikke bøkene i Bibelen til å henge sammen. Hadde Jesus virkelig reddet oss fra en fæl Gud, eller var Jesus et bilde av hvor god Gud er?

Gleden min ble stor da jeg fikk en ny kamerat i 2. klasse på videregående. Han var flyttet til Bergen sammen med hele familien. De holdt på å etablere en menighet. En av de grunnleggende sannhetene de holdt fram var at HELE Bibelen var Guds ord. Hvis det sto at vi skulle kunne bli bitt av slanger uten å bli skadet, ja, da var det slik. Alt måtte leses, og den hellige Ånd ville hjelpe oss til å forstå alt. Hvis det var noe vi ikke forsto var det bare å faste og be, så ville forståelsen komme.

 

Velkommen

Velkommen til et prosjekt som gjør meg skikkelig glad, og fryktelig nervøs. Jeg vil i denne bloggen dele med deg en personlig endringsprosess mens den pågår. Det er utfordrende å dele, for jeg vet ikke hva framtiden bringer. Valgene som har ført meg til den plassen jeg er i dag føles riktige selv om de gjerne framstår ufornuftig.

For å gå rett på sak: Jeg har sagt opp det som var min drømmejobb for å kunne være med å bygge opp Skeivt Kristent Nettverk, og jeg har bestemt meg for å gi ut min første bok! Den er en del av en serie jeg har ønsket å publisere i mer en ti år. (kommer tilbake til dette i senere innlegg) 

Når livet krever endring!

De siste årene har markedet for varehandel endret seg dramatisk. For bedriften jeg jobber i fikk endringene store konsekvenser. Vi opplevde sannheten i utsagnet at «det ikke lenger er de store som spiser de små, men de raske som spiser de trege.» Både konkurs, oppkjøp og flytting ble følgene av at vi ikke klarte å endre oss raskt nok. I ettertid er det lett å si at jeg er glad for endringene som ble presset på oss, for det har virkelig vært en formidabel skole å gjennomføre en total omstrukturering av en bedrift med lang historie. Det er lettere å sette pris på endring når en ser bakover i tid:) 

Når den største delen av endringsprosessen var fullført så jeg fram til mer stabilt arbeidsliv for min egen del. Men slik blir det ikke! Når vi starter på 2020 kjenner jeg på mer spenning enn noen gang. Det blir mer endringer! I årenes løp har jeg lest mange historier om endring, og da har nesten alltid den som skriver fortalt om prosessen i ettertid. Som nevnt ser slike prosesser annerledes ut når de er fullført. Da kan vi le av holdninger og fastgrodde tanker vi møtte på underveis. Jeg har også lagt merke til at de som skriver om endring for det meste forteller suksesshistorier. I de tilfellene en snuoperasjon ikke har fungert blir sjelden historien fortalt.

Med fare for å fortelle en historie som ikke blir suksess har jeg bestemt meg for å dele historien jeg står med begge bena i akkurat nå! Det kan hende det blir fiasko, og det kan bli en suksessfortelling. Mest sannsynlig blir det litt av begge deler. Hvor ofte jeg kommer til å poste kommer an på framdriften. I dag vet jeg lite om hvor veien går videre, men kort oppsummert ser det slik ut: I 2019 var jeg med å starte en frivillig organisasjon som heter Skeivt Kristent Nettverk (SKN). Dette arbeidet har vokst så raskt, og krever så mye oppmerksomhet, at tiden ikke strekker til. Jeg har kommet i en lojalitetskonflikt. Hvordan kan jeg fortsette i en lederstilling når tankene til stadighet dreier seg om arbeid utenfor bedriften? Det vil ikke være riktig overfor mine kollegaer eller min arbeidsgiver å fortsette slik. Det vil heller ikke være riktig overfor de som har begynt å følge SKN å bremse utviklingen. Vi har lovet å være tilstede for alle de som trenger oss.

Etter noen gode samtaler med nåværende arbeidsgiver har vi derfor blitt enige om at jeg takker for meg og tar med meg masse god erfaring etter ti år i Tilbords. Vi avslutter arbeidsforholdet og bevarer en god relasjon. Da kan begge parter tenke tilbake på årene vi har jobbet sammen og ha positive minner. Min siste måned i Tilbords blir januar 2020. Hva neste skritt etter dette blir er ikke helt klart enda. I de kommende postene vil jeg forsøke å gi et bilde av hvordan reisen har vært fram til dette punktet. Om du synes bloggen er interessant setter jeg pris på om du deler den med andre.